Denne artikkelen gir en beskrivelse av postruten og postforholdene i Gudbrandsdalen på slutten av 1600-tallet. Langs veien hadde myndighetene pekt ut postgårder, og det var bøndene på disse gårdene som hadde i oppgave å frakte postsekken - både dag og natt.

Posten gjennom Gudbrandsdalen på slutten av 1600-tallet

av konservator Helge Sognli

I løpet av første halvdel av det krise- og krigspregede 1600-tallet ble det etablert postvesen i alle de nordiske land. Det norske postvesenet ble opprettet i 1647, noen år etter det danske og svenske. Som i Sverige ble også bøndene her i landet pålagt å frakte posten. Basert på stafettprinsippet skulle posten fraktes fra gård til gård, både dag og natt. Denne typen kommunikasjonsformidling var ikke ny for bøndene. De hadde siden middelalderen hatt beslektede oppgaver gjennom den lovpålagte budstikkeordningen. Loven slo fast at viktige meldinger skulle bringes fra gård til gård rundt om på bygdene i et fast mønster.

Plikt til å frakte posten                                                                                                                                                                                        

Til å begynne med ble det opprettet fire postruter. Fra Oslo (Christiania), landets administrative sentrum, og det eneste sted som rutene møttes, gikk det postruter til København, Bergen, Trondheim og Skien. Ruten til Skien ble etter kort tid forlenget til Stavanger Disse byene var viktige handels – og administrasjonssentra som det var viktig for sentralmyndighetene å ha kontakt med. God kommunikasjon var en forutsetning for en effektiv sentralmakt, og det ga større muligheter til å utnytte landets ressurser. I 1665 fikk ”Nordlandene amt”, det nåværende Nordland og Troms, postforbindelse. Denne ruten ble rundt 1690 forlenget til Vardøhus i Finnmark.

Langs ferdselsårene til disse regionsentraene pekte myndighetene ut postgårder med jevne mellomrom. Omkring 17 kilometer ble ansett som passende avstand mellom hver gård. Topografiske forhold førte imidlertid til at myndighetene i flere tilfeller måtte se bort fra denne regelen. Spesielt over fjellovergangene var det vanskelig å unngå lange etapper. I slike tilfeller valgte Postvesenet å fordele byrden på flere gårder i bygda.

 

Foto: Riksantikvaren

 

Sammensetningen av gårder langs rutene endret seg fra tid til annen. Enkelte gårder ble fritatt, mens andre kom til. Årsaken til dette kunne være at postbonden var for svak til å utføre jobben sin, eller at en gård lå mer beleilig til ved veien enn en annen.

Postbøndene fikk, med enkelte unntak, ikke betaling for det pålagte arbeidet. Som kompensasjon ble de fritatt fra en del byrder som hvilte på den resterende bondebefolkningen. De ble skånet for militære utskrivninger, samt at de slapp friskyss av embetsmenn og adel og pliktarbeid for konge- og lensherrer. For at postbøndene skulle få hjelp til arbeidet med postfrakten, ble det også åpnet for at to tjenestekarer fra hver postgård kunne slippe utskrivning til militæret. Dette var ofte problematisk siden hærledelsen nødig ville slippe mannskap ut av rullene.

Som del av flere reformer i Postvesenet ble det i 1758 bestemt at postbøndene skulle få litt betaling for arbeidet. Håpet var at dette ville bidra til å motivere dem til bedre innsats. Utover på 1800-tallet ble det imidlertid mer og mer vanlig å inngå kontrakter om frakt med bøndene. Dette førte til at pliktordningen ble utvannet, og den ble formelt avviklet i 1860.

I Postsekken

Allmennhetens bruk av Postvesenet var begrenset på 16- og 1700-tallet. Dette hadde blant annet sammenheng med at lese- og skriveferdigheten ikke hadde fått stor utbredelse blant vanlige folk ennå. I tillegg var det svært dyrt å sende brev. Det kostet ti skilling å sende et brev fra Oslo til Trondheim. Dette tilsvarte en halv daglønn for en vanlig arbeidskar. Videre var heller ikke behovet for å kommunisere over lengre avstander stor for denne gruppen. De som hadde mest bruk for Postvesenet, og som brukte det flittigst, var embetsmennene. Deres korrespondanse hadde portofrihet. Stort sett ble det sendt brev i posten, men det ble også sendt pakker, regninger, veksler og en sjelden gang aviser. Avisene var håndskrevet av postmesteren i Oslo.

Postruten Oslo (Christiania) – Trondheim

En av byene som det var viktig for myndighetene å ha god kontakt med var Trondheim. Kongelige ordre måtte komme raskt og sikkert frem dit. Viktige dokument fra byens embetsmenn, som rapporter og regnskaper, måtte på sin side nå sentralmyndighetene raskest mulig. Postruten til Trondheim fulgte den vanlige ferdselsveien nordover, opp gjennom Groruddalen, over Romerike, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre. Denne veien er identisk med den nylig avmerkede Pilgrimsleden fra Oslo til Trondheim.

I 1689 reiste en mann ved navn Jørgen Jørgensen gjennom alle postrutene i Norge. Oppdraget hans var å lage en fortegnelse over alle postgårdene i landet, en jordebok. Denne jordeboken er kilden til den følgende framstillingen av ruten gjennom Gudbrandsdalen.

I Lillehammer var det bøndene på Nord Hove og Smestad som hadde ansvaret for posten. De mottok postsekken fra bonden på gården Hauknes i Brøttum. Gjennom Øyer var det gårdene Bø, Hov, Moshus, Mæhlum og Solberg som besørget transporten. Om gården Bø kommenterer Jørgensen i oversikten: "Bemelte Gaard Bøe, ligger over ½ Fiering af Weyen, Saa dend er u-beqvem til Postgaard". Han foreslår videre at sogneprestens gård blir pekt ut i stedenfor. Oppsitterne på Solberg og Mæhlum vekslet på å frakte postsekken til gården Bakke i Ringebu. Deretter ble sekken skysset videre til bonden på Bjørge.

For at også personer som bodde på steder hvor det ikke var postkontor skulle kunne motta og sende brev, oppsto det en uformell ordning med poståpnere. I Gudbrandsdalen fantes det på denne tiden ikke et eneste postkontor, så her ble enkelte personer som bodde langs ruten tiltrodd å åpne en lomme på postsekken for å ta ut og legge inn brev. Disse personene ble kalt poståpnere. Flere av embetsmennene oppover dalen var del av denne ordningen, men også flere av postbøndene gjorde bruk av lommen på sekken. Blant annet fikk postbøndene på gården Smestad i Lillehammer en person til å ta ut brev til to oberster som bodde i området.

Videre fra Bjørge, som ligger nord for Ringebu stavkirke, ble postsekken fraktet til gården Stokke i Sør-Fron. Herfra ble den skysset videre til Brandvol i Nord-Fron. Neste skifte var Klomstad, også i Nord-Fron. Klomstad førte så videre nordover til Solgjem, sør for Otta. Fra Solgjem gikk den videre til Romundgard i Sel. I 1689 var det en enke, Povel Olsens enke, som hadde ansvaret for posten på denne gården. Hennes oppgave var å frakte postsekken til Tofte gård ”under Dofrefield”. Dette var nok slitsomt for enken. I en kommentar skriver nemlig Jørgensen at dette ”...falder hende heell besverligt”.

Tofte gård var på denne tiden poståpneri. Jordeboken forteller at gjestgiveren på gården, Simon Hansen, tok ut brev fra klappen (lommen) og skrev på ”Post memorialen” – listen over brevene som fulgte med postsekken.

 

Veien opp mot Tofte gård i 1908 (Maihaugen, foto: H.H. Lie)

 

Den neste etappen på postruten, over Dovrefjell til Oppdal, var en av de lengste og hardeste etappene i rutene i Sør-Norge. Spesielt vanskelig var det langs Vårstigen i den trange Drivdalen. Delvis hugget inn i fjellet og uten rekkverk var veien på 1600-tallet så smal at to ryttere knapt kunne passere hverandre. Denne etappen ble delt mellom flere gårder i Dovre; Lindse, Bjørnsgard, Engelsgård, Korsvoll, Vigenstad og Budsjord.

Fra Oppdal og videre til Trondheim gikk posten gjennom Berkåk, Soknedal, Støren og Melhus.

Når vær og føreforhold var gunstige var postgangen relativt god på 1600-tallet. Posten ble hovedsakelig ført på hesteryggen, men på tider av året med mye is måtte postbøndene på enkelte strekninger gå. Normalt brukte ett brev som ble sendt til Trondheim fra Oslo seks døgn. Dette var et stort fremskritt i forhold til tidligere tiders løsninger.