Posthorn og postskilt (budbærermerke) ble ikke innført her i landet før i 1730. I andre deler av Europa kjenner man til bruk av posthorn allerede på 1500-tallet.

Posthorn og postskilt (budbærermerke) ble ikke innført her i landet før i 1730. I andre deler av Europa kjenner man til bruk av posthorn allerede på 1500-tallet. Her ble hornet brukt til å varsle portvakter og andre reisende om at posten kom. Grinder og porter skulle åpnes og veien skulle være fri. Budene brukte også hornet til å melde sin ankomst, slik at neste mann i ruten skulle gjøre seg klar. Som i mange andre land er posthornet blitt Postens symbol i Norge.

 

Foto: Maihaugen

 

Mannen bak innføringen av posthornet her i landet var trolig Wilhelm Resen, amtmann i Lister og Mandal amt. Han skrev til generalpostdirektøren i februar 1730 og foreslo at de som fraktet posten fra Kristiansand ble utstyrt med posthorn og et skilt av tinn, blikk, kobber eller messing. Slik var det i Danmark og overalt ellers i verden hvor han hadde reist, nevnte han. Resen var av den oppfatning at posthornet ville bidra til en raskere postgang. Postkarene skulle blåse i hornet når de nærmet seg neste postgård. Avløseren kunne dermed sale hesten og gjøre seg klar til skifte. Amtmannen hevdet også at posthornet og skiltet ville bidra til å gi de som førte posten ”Anseelse og mod”.

Resen hadde også tidligere foreslått innkjøp av posthorn, uten at Generalpostamtet hadde ført saken videre. Nå bestemte administrasjonen seg for å følge opp, kanskje på grunn av de mange klagene om den sene postgangen som strømmet inn på denne tiden. I kongelig resolusjon av 8. april 1730 ble det vedtatt at det skulle bevilges 150 daler til innkjøp av posthorn og skilt til samtlige norske postbønder. Noen måneder senere, den 29. august, ble det utstedt en forordning om posthorn og postskilt. Bøndene ble pålagt å alltid ha med seg hornet og skiltet når de førte posten. På trange veistykker skulle de ”…blæse udi Posthornerne, at hvo som dem der maatte møde, skulle vide at lade dem Plads til at forbie passere, paa det at posten ei i saamaade skulle hindres eller Opholdes,..”. Dessuten skulle de blåse når de nærmet seg neste postgård. I byene skulle postens ankomst og avgang varsles.

Jens Schanche, som i 1750-årene hadde som oppgave å få skikk på postgangen i Norge, fant ut at bare et fåtall av postbøndene var blitt utstyrt med posthorn og skilt. De hornene som fantes var dessuten gamle og ubrukelige. Mange av postbøndene hadde også problemer med å få lyd i hornet. For å løse dette forslo Schanche at de som bodde nærmest byene skulle få undervisning, og selv lære opp neste mann og så videre. Det var viktig å kunne legitimere seg, mente han. Det hadde funnet sted tilfeller hvor reisende i stedet for å vike for posten hadde gitt postkarene juling og kastet postsekken i grøfta, under påskudd av at de ikke visste at de var i postens tjeneste.