Landposttjenesten er populær både blant de som utfører tjenesten og blant de som betjenes.

Landpostbudet - en stabil suksess.

Landposttjenesten ble etablert i 1885. I år 1900 var det 450 landpostruter i Norge. På det tidspunktet bodde 64 prosent av befolkningen i landdistriktene. Postdekningen i Norge var med andre ord dårlig utbygd i disse strøkene. De fleste hadde ingen regulert posttjeneste helt hjem. Befolkningen i landdistriktene måtte enten hente posten hos poståpneren, eller at distribusjonen ble tatt hånd om av tilfeldige forbipasserende. Det var denne situasjonen som landpostbudene skulle avhjelpe. Det var politisk vilje til å bedre posttilbudet i landdistriktene, og antall landpostbud økte derfor raskt til ca 1000 stk i 1910 og til ca 2000 stk i 1920. Det samme antall landpostbud hadde man også i 2002. I 1920 utgjorde antall landpostbud ca 20 prosent av samtlige ansatte i Postverket. I 2002 var det tilsvarende tallet ca 7,5 prosent.

 

Foto: Hans Petter Martinussen

 

Yrket som landpostbud var opprinnelig et biarbeid for det enkelte bud. Det var dessuten dårlig betalt – langt dårligere enn hva postbudene hadde i byene. I tillegg var det store lønnsvariasjoner fra rute til rute. Dette kan skyldes at landpostbudene fram til de første mellomkrigsårene, ble ansatt etter et anbudsprinsipp. En tilbakevendende bekymring var kostnadene ved ordningen. Historikeren Lars Thue gir følgende eksempel fra Finnmark i 1960: ”[…] landpostbudet i ruten mellom Mieronjavre-Bosminjavre [hadde behov for] tre rein, telt med stokker, et par reinskinn, tepper, øks, kokekar, niste for ti dager og ved til brensel […]” til sin landpostrute. Dette eksemplet er selvfølgelig ikke representativt, men det kan likevel gi interessante perspektiver.

På 1950-tallet diskuterte man grensene for landpostbudets oppgaver. Det var i denne prosessen Poststyret kom til at man kunne spare betydelige kostnader ved å legge ned mindre poststeder. En forutsetning var at Postverket utstyrte landpostbudene med egen kassabeholdning. På den måten kunne budene fungere som ambulerende poståpnerier. En slik tanke bygde på enda en forutsetning - at budene disponerte egen bil. I 1958 hadde 5 prosent av landpostbudene egen bil. I 1973 var det tilsvarende tallet 85 prosent. Dette året ble 390 000 husholdninger betjent av landpostbud alle virkedager. Landposttjenesten hadde funnet sin form og var fullt ut integrert i Postverkets tjenester.

Landposttjenesten er populær både blant de som utfører tjenesten og blant de som betjenes. Landpostbudene opplever en nærhet til brukerne som ikke lenger er en selvfølge i dagens samfunn. En slik type nærhet er muligens en viktig årsak til tjenestens popularitet. Det er grunn til å tro at landposttjenesten nettopp gir de assosiasjoner Posten ønsker ved sitt slagord: Oss mennesker i mellom.